 |
| Vanleg vortesvin, Phacochoerus africanus (Gmelin, 1788). Foto: Meg. |
Eg har igjen tilgong til breibandsinternett og tidsskriftdatabasar, så eg tek opp att tradisjonen med å presentera vekesdyr. Denne veka skal me til pattedyra si vidunderlege verd og kika på det vanlege vortesvinet, Phacochoerus africanus (Gmelin, 1788). Biletet er teke i Murchison Falls National Park, som ligg ved breidda av Nilen og er rekna mellom dei beste stadane å sjå storvilt i Afrika.
Det afrikanske kontinentet husar fem ulike svineartar i slektene Hylochoerus, Potamochoerus og Phacochoerus (Grubb 1993). Dei to første slektene omfattar tre artar som alle er utprega skogsdyr, medan vortesvina i Phacochoerus trivst best i öppna landskap. Mest sannsynleg utgjer dei afrikanske svina ei monofyletisk gruppe, som er nærare i slekt med kvarandre enn med dei europeiske og asiatiske svina i slekta Sus. Dei bisarre hjortesvina frå Sulawesi i Indonesia (Babyrousa spp. - sjå Darren Naish si framifrå artikkelserie) står noko fjernare (Gui-Sheng et al. 2006).
Av dei to vortesvin-artane i Afrika er P. africanus (Gmelin, 1788) den vidast utbreidde. Ørkenvortesvinet P. aethiopicus (Pallas, 1776) finst berre i Somalia og Kenya, men fram til ca 1860 fanst det òg bestandar av denne arten i Sør-Afrika (Grubb 1993). Dei to artane har vore reproduktivt atskilte i om lag 4.5 millionar år, og kan m.a. skiljast på at P. aethiopicus er mindre og manglar funksjonelle fortenner (Grubb 1993, Randi et al. 2002).
Det vanlege vortesvinet P. africanus er ein grasetar i regntida og lever av røter, laukar og rotknoller i tørketida (Estes 1992). Bortsett frå hannane, som lever åleine, er dei sosiale dyr som oftast er å finna i små familiegrupper styrt av ei dominant ho (Vercammen & Mason 1993). Dei er dagaktive, og søv om natta i gamle hi frå jordsvin Orycteropus afer (Pallas, 1766) som ei tilpassing mot rovdyr (White & Cameron 2009).
Referansar:
Estes, R. 1992. The behavior guide to African mammals, including hoofed mammals, carnivores, primates. Berkeley: University of California Press. 611 sider
Grubb, P. 1993. The Afrotropical suids, Phacochoerus, Hylochoerus and Potamochoerus - taxonomy and description. S. 41-43 i Oliver, W.L.R. (red.): Pigs, Peccaries and Hippos Status Survey and Action Plan. Gland: IUCN/SSC Pigs and Peccaries Specialist Group and IUCN/SSC Hippos Specialist Group
Gui-Sheng, W, Jun-Feng, P. & Ya-Ping, Z. 2006. Molecular phylogeny and phylogeography of Suidae. Zoological Research, 27 (2), 197-201
Randi, E., Dhuart, J.P., Lucchini, V. & Aman, R. 2002. Evidence of two genetically deeply divergent species of warthog, Phacochoerus africanus and P. aethiopicus (Artiodactyla: Suiformes) in East Africa. Mammalian Biology, 67 (2), 91-96
Vercammen, P. & Mason, D.R. 1993. The Warthogs (Phacochoerus africanus and P. aethiopicus). S. 120-133 i Oliver, W.L.R. (red.): Pigs, Peccaries and Hippos Status Survey and Action Plan. Gland: IUCN/SSC Pigs and Peccaries Specialist Group and IUCN/SSC Hippos Specialist Group
White, A.M & Cameron, E.Z. 2009. Communal nesting is unrelated to burrow availability in the common warthog. Animal Behaviour, 77, ss. 87-94
